Projects

Virkelighetens spill

Atle Selnes Nielsen og Øystein Dahlstrøm

Atle Selnes Nielsen sine kinetiske installasjoner konstruert av tre, metall, vann og luft, kjøkkenartikler og sykkeldeler, lydbånd og analog elektronikk, pumpesystemer og motorer er omgitt av en modernistisk aura. Som en iscenesatt utopisk drøm. Det er som om vår postmoderne virkelighet ennå ikke er inntruffet. Kunstneren har konstruert et teknisk/organisk forløp basert på gjenbruk – kjemisk fritt for digital teknologi. Som en kunstens Reodor Felgen konstruerer Selnes Nielsen en installasjon som beveger seg etter sine egne innebygde forutsetninger i et sluttet kretsløp. Som et lite univers eller økosystem. Ved nærmere ettersyn viser det seg å være en fullkommen unyttig konstruksjon ute av stand til å produsere noe annet enn lyd og metaforer. Men det kan den til gjengjeld godt. Ved å kun benytte seg av analog teknologi problematiseres dagens digitale teknologi og dens konsekvenser. Ikke minst informasjonsteknologiens rolle og funksjon - vår tids viktigste verktøy for produktivitet og verdiskapning – ligger som en latent referanse over det rått konstruerte landskapet. Når installasjonen aktiveres oppstår det et komplisert (sam)spill mellom fiksjon og virkelighet i en sensibel betrakters sinn.

Som en naturlig konsekvens av bevegelse i installasjonen oppstår det i en synlig prosess analog lyd i sanntid. Vi hører i samfunnet til daglig digitalt produsert lyd som har til hensikt å stimulere produksjon og konsum. Lyd som et biprodukt ute av kontroll erstatter mer og mer unike lydkilder fra et steds særegne akustiske forhold. Den nærmest altomfattende transmisjon av lyd i hverdagen forskyver vår persepsjon av verden. Selnes Nielsens installasjoner følger logiske spilleregler som man kan se med det blotte øye. Selv som passiv betrakter har arbeidene en evne til å engasjere - ikke ulikt et interaktivt dataspill med høy ”gameplay”. Men installasjonen gir en reell romlig og taktil erfaring som et dataspill ikke kan tilby. Den felles koden for å få tilgang til den digitale verden er 1 og 0. En slik mediering innbærer nødvendigvis begrensninger og utelatelser. Men også nye muligheter. Hvilke konsekvenser får digitaliseringen på sikt? Hvordan påvirkes våre verdier og holdninger?

En installasjon av Selnes Nielsen kan også leses som et mentalt og fysisk kart av et system med mindre fremmedgjøring og instrumentalisering i produktivitetens tjeneste. Et spill om verdier på et høyt nivå er i full gang, også i virkelighetens verden.

Øystein Dahlstrøms digitale fargefotografier har som utgangspunkt en teknologi og en motivkrets som i likhet med Selnes Nielsens installasjoner leder tankene mer mot modernismen enn vår postmoderne virkelighet. Hans analoge fotografier dokumenterer steder som gjerne betraktes som transitsteder. Ikke-steder som spiller en viktig rolle i samfunnets formelle infrastruktur. Utsnitt av fotografier, av for eksempel parkeringsplasser og t-banestasjoner, kombineres i digitalt manipulerte fotografier. Ved å foreta subtile forskyvninger i bilder av spesifikke steder skapes stedløse representasjoner for bevegelseog forflytning i et reelt og mentalt landskap. Forskyvningen åpner opp for nye meninger og spørsmål av eksistensiell karakter. I stedsteori innenfor arkitektur snakker en om "genius loci", - stedets egenart. Hvilken overordnet atmosfære har dette stedet? Hvordan virker denne arkitekturen på brukerne?

I Dahlstrøm sine arbeider ser vi at han gjennom virkemidler som abstraksjon og stilisering forsøker å fremheve bildenes teatralske karakter. Bygninger og plasser får monstrøse trekk og proporsjoner. Mennesket fremmedgjøres i et labyrintisk spill hvor det finnes verken en begynnelse eller en slutt. No escape. Virkelighetens ikke-steder som utstråler rasjonalitet og anonymitet forvandles i Dahlstrøms bilder til en fantastisk fotorealisme.

"One never knows whether one is inside or not, since one cannot grasp it in one look" (Georges Bataille).

Anmeldelse i Fedrelandsvennen som PDF

Se også Christianssands Kunstforening: www.kunstforeningen.com

Øystein Dahlstrøm (født 1976) har master fra Kunsthøgskolen i Bergen. Han har deltatt på flere utstillinger og er innkjøpt av blant annet Statoil og Norsk Kulturråd.
www.o-dahlstrom.com

www.siriogatle.no

CrossTalking

Time and again humans have felt the desire to experience some affiliation, either to eg. a certain group, a nation, an ideology or a religious community. This has been expressed by many ways of actions, rituals and affiliated symbols. Their function often was to increase or to indicate cohesion and tradition. They are adopted by tales and stories whose target is to provide human existence with order and (therefore) meaning.

As a symbol, the cross - a visually simple form where a horizontal and avertical line cross each other – is historically connected to many different meanings and cultures. It is known both from buddhism, old Norse culture and from the Incas.

It is used in many flags: the Norwegian, the Swiss and not to mention the Red Cross. It was and still is (ab)used by both the Church and the State. For many of us, the US invasion of Iraq was - both in the sense of culture and economy - an example for western imperialistic thinking, rooting in old medieval crusades. By transposing the swastika into a new context, Germany’s nazis had an effective weapon in their fight for the Third Reich. Based on the ancient swastika, Hitler personally designed a new symbol in black, white and red.

Within visual art the cross has a rock-solid position – the Bible’s visual form of narration, the suprematism as well as the conceptual art are examples for the persistant addition of meaning.
Which accessory role in metaphorical and physical terms does the cross play in today’s society? A little thought experiment: is it possible to see the cross as an interface between tradition and modernity? Between different cultures, or between an existing cultural consensus and subcultures within a particular culture? Can we understand such an overloaded sign in different or new ways?

The title CrossTalking refers to a phenomenon from telephony. Cross-Talking occurs when multiple conversations can be heard on one line. In such a way I tried to arrange the exhibition. I searched for different voices which refer to the exhibition’s subject and which perhaps will cross each other in a visual conversation.
Aage Langhelle

Exhibitoncatalog as PDF

Art Critic in Fedrelandsvennen as PDF

See also: Christianssands Kunstforening

Fortellinger fra vestlandet

De store fortellingene er døde! Leve de store fortellingene! Gang på gang, gjennom 80 og 90 - tallet, har det borgerlige dannelsesbegrepet, folkeopplysningen, religionen, ideologiene (særskilt sosialismen), nasjonen og vår historie blitt erklært for døde. Fortellingene - et flittig brukt begrep innen postmodernismen - ble dekonstruert og kastet på historiens søppelhaug. Verdenshistorien fremstår for de fleste i dag som litt mindre linjær og logisk enn mange modernister i sin tid trodde. En av de viktige erkjennelsene postmoderne teori har gitt oss er hvordan Historien blir påvirket av hvem som skriver den. Men både de store modernistiske eksperimentene, ideologiene og den religiøse tro handler om grunnleggende menneskelige behov som man ikke så lett kan se bort fra. Parallelt med innflytelsen av postmoderne teori, har nyliberal økonomisk tankegang fått gjennomslag og for tilhengerene av markedsøkonomien har påstanden om at "de store fortellingene er døde" passet perfekt, siden deres prosjekt trenger fleksible, flyttbare og apolitiske individer. Men trangen til å lese seg selv inn i en fortelling er like sterk.

I søknadene til Vestlandsutstillingen 2005 så vi en rekke ulike fortellinger om vestlandet. Mange av arbeidene handler om naturen. Noen er sterkt preget av arven fra nasjonalromantikken. Andre fokuserer på naturen fra andre synsvinkler, som næringsvei enten det gjelder fiske eller turisme, eller som en metafor for minner og sinnstilstander. En del hadde tema fra aktuelle endringer i industri og arbeiderbevegelse, og noen få har fokusert på kulturelle endringsprosesser. Kunstverkene preges av kunstnernes ulike faglige idealer samt personlig historie. Vi har ønsket å lage en utstilling som gjenspeiler mange av disse ulike fortellerposisjonene og tradisjonene.

Det finnes en rekke forklaringsmodeller om kunsten og kunstverkets rolle og verdi i samfunnet. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevder at det estetiske blikk oppretter kunstverket som kunstverk, men dette blikket er selv et produkt av en historie. Det estetiske blikket kan altså ikke isoleres, men må sees som en manifestasjon i et felt. Som spill er feltet ikke bare en lek, men et maktspill mellom spillerne. Spillerene forenes i spillets illusjon - troen på kampens verdi. Kunstverket kan kun bestemmes i et relasjonelt felt.

Det som særmerker norsk kulturliv er en stor og sterk middelkultur og en nesten ikke-eksisterende høykulturell elite. I god sosoialdemokratisk ånd har kunstkompetansen og interessen blitt stimulert over det ganske land både gjennom NRK og gjennom tiltak som Riksutstillinger. Vestlandsutstillingen står i samme tradisjon, et viktig regionalt initiativ.

Mulighetene for å oppleve moderne samtidskunst både i inn- og utland har aldri vært bedre enn de er i dag. Det er bra, men vi må heller ikke glemme vår lokale forankring. Mottoet " think global act local " er godt også i denne sammenhengen.

Velkommen til Vestlandsutstillingen 2005!
Annette Kierulf, Bøvågen. Aage Langhelle, Berlin

Anmeldelse i Kunstkritikk.no som PDF

Se også: www.vestlandsutstillingen.no

Vise versa

Kjetil Kausland, Dag Nordbrenden, Heidi Nikolaisen

Et felles underliggende tema hos kunstnerne i utstillingen Vise versa er spørsmål knyttet til identitet og selvets konstruksjon.
Aage Langhelle

"No Holds Barred"

Kjetil Kauslands fotografier trekker slåsskjempene ut av kamparenaen og plasserer dem på en scene. Fotografiene rekonfigurerer rommet og synliggjør slåsskjempenes ubetingede menneskelighet, de fremstår blottstilte og sårbare for blikket; det fotograferende og det betraktende blikket. Denne varheten som dominerer bildene står i åpenbar kontrast til det dramatiske utgangspunktet. I disse fotografiene finnes det ingen hentydning til dramaet som har utspilt seg eller skal utspille seg.
Kausland aktiverer fotografiets mest grunnleggende egenskap: dets potensial for konstruksjon. Det finnes ingenting tilfeldig eller naivt eller spontant eller umiddelbart ved fotografisk representasjon. Hans fotografier står med begge bena god plantet i en dokumentarisk tradisjon de samtidig bryter ned og redefinerer, her handler det aldri om å dokumentere eller formidle et miljø fra innsiden, men om å fortelle historier, det handler om å mediere en erfaring av tilstedeværelse i verden.
Kilde: Arne Skaug Olsen, utdrag fra katalogtekst.
Kjetil Kausland, født 1972 i Stavanger, er utdannet ved Kunsthøgskolen Bergen og Glasgow School of Art. Kausland har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland, bla. Bergen Kunsthall og Sol Mednick Gallery i Philadelphia.
www.flaggfabrikken.net

"Legend in my livingroom"

Dag Nordbrenden.
Månedens medarbeider / Underretning om omstilling og fristilling (2005) tematiserer det markedsstyrte samfunn og vår tids kjølige og kyniske forhold til arbeidskraft. Det er en avfotografering av en innrammet firmagave, en påskjønnelse Nordbrendens mor fikk for et tiår tilbake for godt arbeid i et norsk forsikringsselskap. Ved siden av henger et oppsigelsesbrev; nylig mistet hun arbeidet og fikk et langt brev med en redegjørelse fra arbeidsgiver for hennes videre karrieremuligheter. Det inneholdt ingen takk for lang og tro tjeneste eller for godt utført arbeid. I gjenskinnet i glasset skimtes foreldrenes hjem, og det avslører at trofeet har fått en sentral plass i stua.
Legend in my livingroom (2006) er Nordbrendens mest avslørende og selvironiske verk på utstillingen. Det tematiserer hans idoldyrkelse av Annie Lennox i ungdomsårene; en idolisering som grenset til besettelse. Ved å benytte seg av humor og ironi skaper han en distanse til det utleverende i bildene. Denne besettelsen får i disse arbeidene en sykelig og absurd karakter ved at han har latt hele inventaret tapetseres. Han har beveget seg fra tenåringstrender med å tapetsere veggene på barnerommet med sine idoler, og har brakt det til neste besettende nivå der hele stua inkludert møblementet til foreldrene er polstret. Nordbrendens stefar er søppelgründer i Hedmark, og et av bildene viser samlingen etter at den er kjørt gjennom hans resirkuleringsanlegg, og strødd utover søppelplassen.
Kilde: Birgitte Lie, magasinet ArtNord og Dag Nordbrenden.
Dag Nordbrenden, født 1971 i Oslo er utdannet ved Sydney College of the Arts, Statens Kunstakademi, Oslo og Photographic Studies, University of Derby. Han har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland, bla. Fotogalleriet i Oslo og The National Portrait Gallery, London. Innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Norsk kulturåd.

"Anca Heidi Nikolaisen" "Heidi Heidi Nikolaisen"

(there must be someone, someone like me) 
could be mixed up on the other side of the world

”En gang som barn fikk jeg høre at alle mennesker har en dobbeltgjenger. I en lang periode gikk jeg rundt og innbilte meg at alles dobbeltgjengere levde i et parallelt univers, et speilbilde av den verden jeg kjente. Ofte drømte jeg om å møte dette mennesket som ville forstå meg fullt og helt, og at hvis jeg først traff henne ville jeg aldri føle meg ensom mer. Hun ville jo se ut som meg, tenke som meg og føle som meg. Jeg var redd for at hun kanskje befant seg på den andre siden av jorda og at vi aldri kom til å treffe hverandre. Hele livet mitt har jeg med jevne mellomrom fått høre at noen har sett dobbeltgjengeren min, men jeg har aldri sett noe til henne selv. Før i fjor sommer. Jeg lå i hagen til mine foreldre og leste gamle ukeblad. I et nummer av Kvinner og Klær stirret jeg plutselig inn i mine egne øyne. En som hadde mitt hår, mine øyne, og min måte og holde hodet på, så på meg og smilte.”
Finnes det noen som er akkurat som deg der ute, og hva skjer hvis du treffer noen som ser ut som deg selv? Heidi Nikolaisens arbeid handler om en romantisk drøm og lengsel etter å møte noen som forstår en fullt og helt. Utstillingen viser et møte mellom to personer, og hvordan deres liv er representert gjennom fotografier.

Heidi Nikolaisen, født 1973 i Bodø, er utdannet ved Kunsthøgskolen Bergen og Ecole Regionale des Beaux-Arts, Nantes. Nikolaisen har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland, bla. Preus fotomuseum og KJUBH Kunstverein, Köln.
www.heidinikolaisen.net

Christianssands Kunstverein: www.kunstforeningen.com