Fortellinger fra vestlandet

De store fortellingene er døde! Leve de store fortellingene! Gang på gang, gjennom 80 og 90 - tallet, har det borgerlige dannelsesbegrepet, folkeopplysningen, religionen, ideologiene (særskilt sosialismen), nasjonen og vår historie blitt erklært for døde. Fortellingene - et flittig brukt begrep innen postmodernismen - ble dekonstruert og kastet på historiens søppelhaug. Verdenshistorien fremstår for de fleste i dag som litt mindre linjær og logisk enn mange modernister i sin tid trodde. En av de viktige erkjennelsene postmoderne teori har gitt oss er hvordan Historien blir påvirket av hvem som skriver den. Men både de store modernistiske eksperimentene, ideologiene og den religiøse tro handler om grunnleggende menneskelige behov som man ikke så lett kan se bort fra. Parallelt med innflytelsen av postmoderne teori, har nyliberal økonomisk tankegang fått gjennomslag og for tilhengerene av markedsøkonomien har påstanden om at "de store fortellingene er døde" passet perfekt, siden deres prosjekt trenger fleksible, flyttbare og apolitiske individer. Men trangen til å lese seg selv inn i en fortelling er like sterk.

I søknadene til Vestlandsutstillingen 2005 så vi en rekke ulike fortellinger om vestlandet. Mange av arbeidene handler om naturen. Noen er sterkt preget av arven fra nasjonalromantikken. Andre fokuserer på naturen fra andre synsvinkler, som næringsvei enten det gjelder fiske eller turisme, eller som en metafor for minner og sinnstilstander. En del hadde tema fra aktuelle endringer i industri og arbeiderbevegelse, og noen få har fokusert på kulturelle endringsprosesser. Kunstverkene preges av kunstnernes ulike faglige idealer samt personlig historie. Vi har ønsket å lage en utstilling som gjenspeiler mange av disse ulike fortellerposisjonene og tradisjonene.

Det finnes en rekke forklaringsmodeller om kunsten og kunstverkets rolle og verdi i samfunnet. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevder at det estetiske blikk oppretter kunstverket som kunstverk, men dette blikket er selv et produkt av en historie. Det estetiske blikket kan altså ikke isoleres, men må sees som en manifestasjon i et felt. Som spill er feltet ikke bare en lek, men et maktspill mellom spillerne. Spillerene forenes i spillets illusjon - troen på kampens verdi. Kunstverket kan kun bestemmes i et relasjonelt felt.

Det som særmerker norsk kulturliv er en stor og sterk middelkultur og en nesten ikke-eksisterende høykulturell elite. I god sosoialdemokratisk ånd har kunstkompetansen og interessen blitt stimulert over det ganske land både gjennom NRK og gjennom tiltak som Riksutstillinger. Vestlandsutstillingen står i samme tradisjon, et viktig regionalt initiativ.

Mulighetene for å oppleve moderne samtidskunst både i inn- og utland har aldri vært bedre enn de er i dag. Det er bra, men vi må heller ikke glemme vår lokale forankring. Mottoet " think global act local " er godt også i denne sammenhengen.

Velkommen til Vestlandsutstillingen 2005!
Annette Kierulf, Bøvågen. Aage Langhelle, Berlin

Anmeldelse i Kunstkritikk.no som PDF

Se også: www.vestlandsutstillingen.no