Installasjon i UKS galleri

Orden og uro

I renessansen ble rutenettet brukt som hjelpemiddel for å oppnå presis gjengivelse av et motiv. Tegneren satt og så gjennom et rutenett for å kunne måle nøyaktig i hvilken avstand fra hverandre de forskjellige punktene i bildet befant seg. En liknende rigiditet er det over de mest ordnede av Aage Langhelles flettede bilder; likevel går de vekk fra dette ved at det ikke er ett motiv som blir målt opp i ruter, men to som blandes sammen og dermed oppløses. Rutenettet fungerer både som en måte å distribuere det fotografiske motivet utover flaten på, og som et utgangspunkt for forstyrrelse av fotografiets referensialitet. I denne prosessen er det plass til både rigid strukturtrohet (fletting uten noe sidesprang) og til mer vilter lek med fletteteknikken. Langhelle nærmer seg ikke det fotografiske materialet med ærbødighet; det benyttes snarere som utgangspunkt for eksprimentering med visuell sansning, og i forlengelsen av dette for refleksjoner omkring fotografiet som medium.

Flettebildene består av fotografier som er klipt opp i strimler og så flettet sammen. To motiver kan være flettet sammen ganske mekanisk; en opp, en ned til begge bildene er jevnt fordelt inn i hverandre over hele flaten. Rutene som kommer til syne av det enkelte motiv blir liggende og flimre på grensen mellom det referensielle og det konkrete/abstrakte - øyet vil se et motiv, men den grove oppløsningen av motivet i ruter hindrer den uproblematiske forbindelsen til en referanse. De to motivene slåss om oppmerksomheten. Man kan bestemme seg for å "se" det ene, eller det andre motivet. Et portrett, for eksempel, eller en byggeplass.

I andre bilder er systematikken forlatt til fordel for en mer tilfeldig orden. Leken med det ornamentale tar overhånd, og motivene oppløses i stavformer og ruter. Til forskjell fra de mer mekanisk flettede bildene virker det som om det her har skjedd estetiske overveielser underveis i flettinga, som for å oppnå bestemte visuelle virkninger. En formende instans, det individuelle kommer til syne ved at bestemte mønstre trer fram, rytmikk og ornament synes å ha blitt formet bevisst. Dybdevirkninger i ornamentet, fargegjentakelser og en viss måte å "gjøre det på" - et håndlag - bringer tankene hen på manuell vevteknikk snarere enn på rutenettet som visuelt måleredskap.

Den visuelle forvirringen bildene setter igang, likner på hva som skjer når man tenker på en hendelse som ligger et stykke tilbake i tid. Intensiteten, behovet for å huske nøyaktig hva som skjedde, fører til en oppløsning. Detaljene glir fra hverandre. Tilslutt vet man ikke om det man husker virkelig har skjedd, eller om det er en konstruksjon. Selve gjenkallelsen tilfører hendelsen så mange endringer at det knapt er snakk om den samme hendelsen lenger. Forestillingen om fortiden unngår ikke å bli berørt av en formende instans, som vil passe hendelsene inn i visse strukturer. Det gjenkalte bildet både brytes ned og bygges opp i prosessen med å rekapitulere det.

Langhelle blander to ytterpunkter når han omformer fotografiene til et flettet rutenett, en inndelingen som står i motsetning til alt det fotografiet forbindes med. Ifølge Rosalind Krauss er rasteret ikke-fortellende; det oppfører seg som en selvtilstrekkelig, estetisk forordning og viser ikke til annet enn seg selv. Fotografiet, derimot, er per definisjon referensiellt, i det at det alltid bærer i seg spor av det som var foran objektivet i eksponeringsøyeblikket. Det inviterer nettopp til slike tankeprosesser som rutenettet ikke innbyr til. Både fortelling og metaforikk, sekvensiell lesning og det henvisende, referensielle, blir satt i sving. I flettebildene skjer det på sett og vis en overskridelse av disse to motsetningene; av rasteret som autonomt, ikke-referensielt, og fotografiet som fortellende og henvisende. Rasteret begynner å vise til seg selv som formende instans, og fotografiet går i oppløsning som henvisende.

Fotografiet er alltid et bilde av en fortid; eksponeringsøyeblikket ligger tilbake i tid, og det å se på et fotografi er derfor alltid å se på et forgangent visuelt inntrykk. Når det fotografiske bildet her blir utsatt for forskjellige strukturerende instanser, fungerer det ikke lenger som refererende, det viser like mye til seg selv som estetisk gjenstand eller materiell ting. Ett bilde overlappes eller blandes sammen med et annet; det blir utsatt for manipulasjon og endring. Gjennom bearbeidningen oppløses motivet som gjenstand eller objekt, det presenteres ikke som noe tilsynelatende helhetlig eller sant.

En liknende blanding og overskridelse av motsetninger i ett og samme bilde skjer i en serie fotografier av planter. Her har systematikken allerede innfunnet seg idet motivet avfotograferes: plantene er satt ned i jorda etter et visst system; det dreier seg om beplantninger i hager og rabatter forskjellige steder i byen. Likheten med flettebildene ligger i at det også her er snakk om en viss orden som er presset på noe allerede eksisterende - her ikke på et motiv, men på en organisme. Og det blir igjen opp til betrakteren å velge fokus - å se system, eller avvik fra system. Det oppstår bevegelser mellom systematikk og det individuelle motivet/organismen, mellom struktur og forskjell.

Skillet mellom hva som er system, og hva som er forskjell fra en orden, er ikke alltid enkelt å avgjøre. Plantene er i seg selv kultiverte, og de retter seg like mye etter iboende lovmessigheter som etter det påførte nedplantningsrasteret. Det dreier seg om strukturer på flere plan og av forskjellig størrelsesorden som gjensidig kommenterer og konkurrerer med hverandre.

Flettebildene kan oppfattes som en lek med og refleksjon omkring rasterets muligheter, visuelt ved at bildene blander seg, forstyrres og interagerer. Det skjer også en lek med den tredimensjonale utformingen. Flettverket forandres fra flettet flate til flettet rør eller brettet fold. Bildene antar objektkarakter, de blir til tredimensjonale gjenstander, til ting. I utstillingssammenheng blir de gjerne presentert i en sammensatt gruppe:
flettebilder blir satt opp på hylle, uten å være fastmontert, og andre objekter opptrer gjerne sammen med dem. Det er gjenstander som antyder en tematikk, for eksempel cowboy-romantisering, guttedrømmer, hesten, antydet homoseksualitet - erotikk. Det kan være private gjenstander som morgenkåpe, klesbørste, bilder av kroppsdeler. Flettebildene trekkes ut av en utelukkende kunstintern diskurs (referensialitet versus raster) til en mer privat, selvbiografisk eller personlig formidlet historie. Fokus oppløses, og spres ut i det fragmentariske, assosiative.

En liknende oppløsning skjer ved stadig skifte av angrepsvinkel, av arbeidsmåte, og vandring mellom presentasjonsformer, noe Langhelle insisterer på både underveis i arbeidet og i visningen av de ferdige arbeidene. Spesielt de mest systematiske, rastrerte fotografiene kunne ha egnet seg ypperlig for en monumental iscenesettelse: de har i seg både en streng orden som gir autoritet, og de begrenser seg til et nøye avgrenset teknisk område. Men i stedet for å holde fast ved dette, unndrar de seg. De presenteres gjerne henslengt på en hylle, flettinga er for manuelt utført til å tilfredsstille minimalismens krav, og mengden av arbeider fjerner tyngdepunktet fra det ene "verket" over til assosiativ serie, til forflytninger og stadig nye utprøvninger. Den ene ideen avføder den andre, og istedet for å meisle ut et område som er "Langhelle" pr signatur, skjer det en stadig forandring. Snarere enn å slå seg til ro, peker de på muligheter for så å gå videre.

Som anti-monumentalt arbeide, eller "work in progress", kan arbeidene både irritere og fascinere. Irritere fordi de ikke tilfredstiller behovet for endelige svar, de leverer ikke en uimotsagt sannhet; fascinere fordi de alltid åpner for en annen mulighet, en ny forbindelse. Enkle motsetningspar blir avløst av flerfoldige mulige sammenhenger.

Ingvill Henmo

Ingvill Henmo er kunstkritiker og redakør for fagbladet Billedkunst. Hun er utdannet billedkunstner og litteraturviter.

Anmeldelse i Drammens Tidende som PDF